Hvis pasienten er død, hvordan er gjenopplivning mulig?

En pasient kan være død i juridisk forstand uten å være irreversibelt død. Hvorvidt en pasient er irreversibelt død, avhenger av hvilke teknologier som er tilgjengelige. Frem til 1970-tallet var det vanlig å regne en person som irreversibelt død ved hjertestans. I dag er gjenopplivning etter hjertestans utbredt. Derfor er det ikke vanlig å regne en person som irreversibelt død før det er stans i hjerneaktivitet.

Imidlertid vet vi at det også er mulig å overleve stans i hjerneaktivitet. Ved normal kroppstemperatur gir stans i hjerneaktivitet uopprettelig skade i løpet av få minutter. Ved nedkjøling er skaden mindre. I tilfeller der personer har druknet i svært kaldt vann, har personer med stans i hjerneaktivitet i over en time blitt gjenopplivet.

Nedkjøling brukes eksperimentelt for å gi mer tid til å behandle hardt skadde pasienter.

Dersom prosessen med å kryobevare en pasient starter umiddelbart etter at vedkommende er erklært død, er nedkjølingen like rask som ved drukning i iskaldt vann. Siden respirasjon og hjerteslag opprettholdes kunstig samtidig som kroppen kjøles ned, kan skaden som påføres i løpet av den første timen ved kryobevaring være mindre alvorlig.

Videre ser vi, hver eneste dag, at biologisk materiale som er innsatt med beskyttende frostvæske kan overleve videre nedkjøling til –196°C. Sædceller, eggceller, embryoer og vev blir rutinemessig kjølt ned til –196°C, og lagret i flere år, for så å bli tint opp igjen og fungere normalt. Dette skjer hovedsakelig som en del av in vitro-fertilisering (IVF). Celler og vev lagret ved denne temperaturen kan i teorien oppbevares i hundre år uten at de skades.

Det er dessverre betydelig vanskeligere å bevare større vev enn celler intakt ved kryogene temperaturer enn celler. Per i dag klarer vi ikke å gjenopprette funksjon i større og mer komplekst biologisk materiale enn små organer fra dyr.

Kryobevaring forutsetter imidlertid ikke at vi, per i dag, klarer å gjenopprette funksjon i et helt menneske. Kryobevaring forutsetter bare at vi, per i dag, klarer å bevare et menneske så intakt at det blir mulig å gjenopprette funksjon på et fremtidig tidspunkt. Selv om størrelsen og kompleksiteten i hele mennesker, eller hele menneskehjerner, gjør det vanskeligere å kjøle og bevare disse intakt, skjer kryobevaring av mennesker på grunnleggende på samme måte som bevaring av mindre biologisk materiale i mainstream kryobiologi.

Som sådan er ikke kryobevaring en radikalt ny teknologi, men en videre anvendelse av en allerede veletablert teknologi.

Siden vi allerede kan delvis gjenopprette funksjon i organer som består av flere millioner celler (f.eks. en nyre hos en kanin), kan det argumenteres for at det ikke trengs et urealistisk byks i utviklingen av medisinsk teknologi for at det skal være mulig å gjenopprette funksjon hos et helt menneske. Det holder, hevder de som forsvarer dette synet, at utviklingen av medisinsk teknologi de neste hundre årene fortsetter like bratt som den har gjort de siste hundre årene.